AI og Seneca

Det siste året har jeg nærmest hoppet ut av senga for å fortsette på problemer som jeg brenner for. Det er ingen selvfølge.

I min forrige jobb ble jeg invitert til en KI-gruppe. Kommunal sektor. Ambisjonsnivået lå lysår unna mulighetene jeg så. Vi snakket mer enn vi gjorde, det var begrensninger rundt hver eneste sving, og ingen lærte noe.

Til slutt tenkte jeg: Vet du hva, dette har jeg faktisk ikke tid til.

Så jeg sa opp.

Jeg ville utnytte dette vinduet med supersubsidierte abonnementer og rivende utvikling. Se hvor langt jeg kunne komme hvis jeg fikk jobbe helt uforstyrret.

Siden har jeg virkelig fråtset i AI. Rundt 50 timer i uka med nesten vulgær produktivitet. Rett frem, full pøs. I år har jeg over 2000 commits på GitHub, i prosjekter som ville vært utopi uten AI.

Jeg bygger mine egne arbeidsverktøy, og har laget en forskningsassistent som er koblet direkte på databasen som formulerer, tester og analyserer hypoteser. På den måten graver vi frem den ene skjulte mekanismen etter den andre i markeder som er kjent for å være notorisk vanskelige å slå.

I forrige uke, i et euforisk øyeblikk på tredemølla, fikk jeg en idé til en storstilt video som kanskje kunne hjelpe meg i markedsføringen av hovedproduktet mitt: en egenprodusert, episk tale til musikk, med masse klipp og komiske poenger som kun kan settes pris på av de innvidde. Jaggu klarte vi det også. Med mer enn 80 klipp og bilder som fades inn og ut akkurat der de skal.

Enda en barriere brutt.

Gjett om det gir vann på mølla.

I helgen skal den selge arvesølv for meg på Finn.no, mens jeg koser meg på hyttetur.

For en som er mer glad i gode ideer og resultater enn i å skulle gjøre ting på gamlemåten, er dette en fantastisk tid å være nysgjerrig i.

Det krever fortsatt hardt arbeid og masse menneskelig vurdering, mye mer enn det 37,5 timer i kommunal sektor noensinne krevde av meg.

Og jeg var ikke akkurat kjent for å hvile på laurbærene, der heller.

Nå kjenner jeg en voksende utålmodighet med alle de skråsikre KI-meningene som florerer om dagen, og som ser ut til å bygge på lite faktisk bruk. Her er det innlegg både for og imot som utmerker seg. Når du faktisk jobber med dette, bruker det hver dag, gjør noe mer enn bare å dippe tåa i vannet med noen banale oppgaver du løser med ChatGPT, lærer du også om begrensningene, og hva vi mennesker fortsatt gjør bedre.

Som for eksempel salg.

Jeg trekker tilbake alt jeg har sagt om selgere i hele mitt liv.

Seneca skrev at en gammel mann kan ha alderen som eneste bevis på sitt lange liv. Jeg har tenkt mye på den setningen. Siden jeg sa opp, har jeg blitt ett år eldre. Men det føles som jeg har fått tjue år mer erfaring.

Jeg er glad og litt stolt over meg selv for at jeg turte. For alt jeg har lært, og for at jeg fortsatt er så sulten på mer.

Det er energi og erfaring jeg tar med meg når jeg nå stepper opp i jakten på mine neste kolleger, og mine neste problemer å hoppe ut av senga for å løse.

Jeg skal selvfølgelig bruke AI til det også.