AI-skolen

Her om dagen postet jeg et glimt fra en DM-verden de færreste tar del i her på min vesle blogg, eller hva man skal kalle det. I samtaler med min skoletrøtte lærervenn ble det tilfeldigvis lekt med en idé: AI-skolen. En skole der elevene bruker minst tre av dagene i uka til å bygge ting de selv brenner for – med AI som verktøy – med refleksjon, resonnering og evaluering innimellom (det er jo fortsatt en skole).

Noen lurer kanskje på hvor alle robotene og datamaskinene har blitt av på bildet. Laptopene kommer frem når det er tid for det. Men AI-skolen handler like mye om å dyrke grunnleggende ferdigheter som forestillingsevne, arbeidsmoral, kritisk tenkning, nysgjerrighet og mestringstro. Lært gjennom learning by doing og indre motivasjon – fordi man bestemmer selv hva man vil bygge.

Sånn sett ikke helt ulikt tankegodset til Robin Williams' karakter fra Dead Poets Society.

Vi diskuterer fortsatt øvrige fag og har foreløpig kommet opp med «Treklemming» på tirsdager og kanskje «Sakte kaffedrikking» når det drar seg mot helg. For AI-skolen handler like mye om å lære seg å leve livet med AI, som selvsagt ikke betyr AI for alt, og hele tiden. Å dyrke tilstedeværelse i øyeblikkene og naturen rundt seg er en del av pakka. Noen ganger tenker jeg at om skolen bare hadde lært meg det...

Jeg lurer også noen ganger på hvor mye av det jeg bruker i dag som faktisk kommer fra undervisningen på skolen og universitetet. Det er sikkert mer enn jeg tror, men det føles ikke sånn. Mens overraskende mye kommer fra tiden jeg fikk fra å skulke den. Som Naval sier:

Men da har vel skolen feilet på et vis? Jeg vil ihvertfall ikke lage en AI-skole som man kommer bedre ut av å skulke.

I denne tankeleken dukket det faktisk opp et konsept som kunne funket i vanlig skole også: Foreldredrevet læring. Åpne slots der foreldre som brenner for noe planlegger et helt undervisningsopplegg. Kanskje en dag i risikostyring fra hedgefond. Kanskje mjølkeproduksjon med pasteurisering. Om bistandsarbeid, eller knyting av slips (enda et hull hos meg). Opplegget godkjennes av en pedagog, men ellers frie tøyler. Akkurat slik som det er andre regler hos mormor, enn hjemme. Viktig lærdom, det også.

Kanskje noen gjør dette allerede for alt jeg vet.

Men det ansvarliggjør foreldre, tilfører mangfold, stimulerer til både nysgjerrighet og kreativitet, og bygger på spisskompetanse som allerede finnes i foreldre-"ressurspoolen" – istedenfor at man bare sitter hjemme og klager på at stakkars utbrente Gunn Marit (63) med 1000 ansvarsområder ikke klarer å lære ungene dine god bruk av Claude Code.

Vi ser nå etter en veldig rik investor for å få dette til å skje. DM meg 😉