Kahneman og negativitetens kraft

Dette innlegget ble publisert på LinkedIn den 21. januar 2026 og er det tredje av tre innlegg i en liten mini-serie basert på masteroppgaven min "Most Steps Wins" fra 2016.

Så har vi snakket om triggerhappy menn. Om ekstroverte på ledersamling. Og om illusjonen av gruppeproduktivitet. Men hva er egentlig motgiften?

I masteroppgaven min kom jeg frem til et litt kontraintuitivt svar:

Negative emosjoner.

Eller mer presist, evnen til å tåle dem.

Daniel Kahneman beskriver hjernen vår som to systemer.

System 1 er rask, intuitiv og energieffektiv. System 2 er langsom, analytisk og energikrevende. Vi liker å identifisere oss mest med System 2, men sannheten er at vi helst vil slippe.

«The laziness of System 2» kaller Kahneman det.

Vi vil egentlig tenke så lite som mulig. Slik sparer hjernen vår energien til det virkelig gjelder.

Problemet er at kreativitet krever System 2.

I alle fall hvis målet er å komme frem til noe virkelig originalt eller genialt eller bra, heller enn å bare komme opp med 10 forskjellige fjell-relaterte navn på møterom.

Det hjelper å tenke.

Og hva er det som aktiverer System 2?

Jo, ubehag. Problemer. Ting som skurrer. Faresignaler fra omgivelsene som tvinger oss ut av autopilot. Da tvinges et litt morragrettent system 2 ned fra stolen sin for å inspisere om det er noe her som kan true vår overlevelse-evne.

Forskningen bekrefter da også at såkalte aktiviserende negative emosjoner kan bidra til å opprettholde kreativ innsats over tid. De signaliserer at noe er uløst, at vi ikke er i mål ennå, at vi bør ta én runde til.

Positive emosjoner, derimot?

Positive emosjoner signaliserer trygghet. At faren er over, at vi kan senke guarden. De får System 1 til å hviske «job done» – ofte lenge før det er et faktum. Det skulle ikke forundret meg om Geir Jordet og co allerede har forsket på konsekvensene av å feire en 2-0 ledelse for mye i fotballen?

Igjen er vi tilbake til at sluttproduktet blir bedre for alle om man som leder bidrar til å skape en kultur og et miljø der det er rom for litt friksjon.

Der det er trygt å kritisere.

Der man ikke blir uglesett eller havner i kulda for å komme med innvendinger, der folk til gjengjeld tør å kjempe litt for saken sin. Der man faktisk har for vane å lytte til hverandres argumenter. Der ikke politikk og machiavellisme styrer alt, der ikke alle trenger å veie sine ord på gullvekt, der ikke Jens Bjørneboes "Ti bud til en ung mann som vil frem i verden" fortsatt stemmer så godt:

Og ikke minst, der selskapsverdiene er noe mer enn tomme, intetsigende ord på en vegg - men tvert imot gjennomsyrer alt av det som er viktig i en bedrift.

Fra hvem man ansetter og hvem som promoteres og tilgodesees, til hvordan beslutninger taes på alle nivåer i organisasjonen, til hvordan man tar farvel med folk, og til hvordan man oppfører seg på julebordet eller "kickoff", og til hva man aksepterer av toksisk atferd.

At disse tingene henger sammen er langt sjeldnere enn man tror.

Og helt klart et konkurransefortrinn.

Most steps wins.

P.s: Dette får bli siste innlegget i «Most Steps Wins»-serien for denne gang. Neste uke skifter jeg tema, stikkord neste uke er "AI og Seneca".