Takk for meg, Lillehammer!

Se for deg to par som spaserer forbi hverandre på gaten:

I det ene følget går en blyantspisser og en skrue.

I det andre, en blyant og en mutter. De nikker høflig idet de passerer, uten å vite at de egentlig hører sammen med den andre.

Det er ikke det at blyantspisseren og skruen har det dårlig sammen. De har funnet en fin rytme og fått det til å fungere i hverdagen. Men de får ikke frem det aller beste i hverandre. Potensialet forblir liksom litt uforløst.

Dette bildet har surret i hodet mitt i det siste.

De siste seks og et halvt årene har jeg vært en slags blyantspisser i Ikomm, en IT-bedrift som i stor grad består av solide muttere og skruer. Som et driftsselskap har de naturlig nok et stort fokus på stabilitet, eller sagt på en annen måte, på å ikke fucke opp.

Jeg, på min side, er en fyr med bakgrunn fra psykologi, med mastergrad i kreativitet, og en rekke studiepoeng ved siden av innen alt fra filosofi, idehistorie, sosiologi, pedagogikk, og i et litt desperat øyeblikk, trolldomsprosesser i Øst-Finnmark på 1600-tallet.

Jeg er kalibrert for å utfordre det etablerte.

Jeg er all for å fucke opp.

Ved ansettelse lovet jeg daglig leder å aldri helt lære meg bedriftskulturen. Jeg skulle være annerledesmannen, og det har da også til tider fungert helt utmerket.

I denne planlagte og merkelige mismatchen har vi fått til utrolige ting sammen.

Jeg fikk ansvaret for Ikomm Academy, et samarbeid med NAV. Vi startet med fem ufaglærte, nervøse unge menn med IT-interesse, en like nervøs foreleser fra Nederland med litt dårlig briefing i hva han hadde takket ja til, en gjeng enda mer nervøse mentorer i kraft av utviklerteamet vårt, og på toppen av det hele, den mest frynsete av oss alle, meg, som skliende inn på et bananskall fra sidelinjen hadde fått jobben helt på tampen med å få alt dette til å virke.

Men etter at direktørene ønsket velkommen, ga sine lykkeønsninger, og lukket døren pent etter seg, bygget vi opp Ikomm Academy til å bli en suksesshistorie som fikk selveste statsminister Jonas Gahr Støre til å ta turen til Lillehammer for å se hva vi hadde skapt, og for å snakke med de dyktige deltakerne våre.

Sist noen talte, var over 20 deltakere i relevant jobb. En kjempesuksess.

Så kom bestillingen: "lag Norges beste lærlingprogram". Uten en eneste krone i budsjett. Og vet du hva? Jeg tror vi klarte det. Samtlige 13 lærlinger som har vært under min ledelse har briljert på sine fagprøver, trivselen har ligget tett oppunder 100 %, og viktigst av alt: de har blitt en sammensveiset gjeng med fantastiske fagfolk og mennesker.

Vis meg de som har gjort det noe bedre.

Mellom slagene har jeg rukket å brekke overarmen tvers av i en duell mot økonomisjefen (jeg vant 3-1, ettersom stående landing ikke var et krav i hoppkonkurransen), og smaken av seier var enda søtere da jeg knuste samme mann i en profilert løpeduell et par år senere. Selv om det røk en sene i sluttspurten, der også.

Og det på knappe 15 minutters løping i uka, jeg kalte det "High Intensity - Low Volume" training. Take note, Olympiatoppen.

Ikomm ga meg også mulighet til å fatte interesse for AI allerede i 2019, etter at det hadde vært hot topic på Gartnerkonferansen i Barcelona det året. Det bar aldri de store fruktene, til det var vi for tidlig ute og jobben som måtte gjøres for å omstille seg til noe sånt krevde for mye, av for mange, men for meg har det vært helt gull å ha et dypdykk i både AI og Data Science i bagasjen når etterhvert Dall-E, Chat GPT-3 og resten av AI-bølgen skylte innover oss alle, og ikke bare noen utvalgte få.

Men selv i det beste selskap kjenner man noen ganger at man er kalibrert for en annen frekvens.

At man lengter etter å jobbe med folk som brenner for akkurat det samme, som deler ambisjonsnivået og samtidig er villig til å blø litt for det, "walk the talk", om du vil, i initiativer som forankres helt til toppen i selskapet.

Slik at man kan bruke kreftene på de tingene som virkelig flytter på pila.

Eller kanskje man merker at man har stoppet å utvikle seg litt, at det ikke er mer å hente, at man ikke bruker kreftene sine best mulig, kanskje ikke gleder seg like mye til hver nye dag, og da er det på tide å gjøre noe. Jeg kaller meg jo tross alt en eksistensialist.

Så nå har jeg tatt spranget.

Det siste året har jeg både sagt opp jobben, og flyttet fra Lillehammer.

Foreløpig litt usikkert enda til hvor.

Dette er med andre ord langt i fra noen klagesang, men en fortelling om å lytte til hjertet. Om å ta sjansen. Om å "Slippe keeperen og angripe med begge henda", er det ikke det Nicolai Cleve Broch sier i den undervurderte norske filmklassikeren Buddy..?

Livet er som kjent for kort for noe annet.

De siste månedene har jeg brukt i snitt ti timer daglig på å forfølge et eget prosjekt med AI. Det er fantastisk å jobbe helt uten annen motstand enn alle de fjellene som helt naturlig må bestiges, å få til alt det selv som jeg inntil i våres bare kunne drømme om, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har lært mer, og at jeg aldri har vært mer produktiv.

Nå skal jeg først bruke noen måneder til på prosjektet mitt, skrive litt og reise litt, men etter jul ser jeg for meg at jeg kommer til å savne å ha kolleger igjen, en gjeng, og et felles oppdrag som gagner fler enn bare meg selv.

Så, om du er en blyant – eller vet om en hel eske med dem – plis, ta kontakt!

La oss ta en kaffe.

Eller skrive litt.

Eller bare utveksle noen flere filmanbefalinger fra litt utenom allfarvei.

Jeg gleder meg til de neste kapitlene. Kanskje blir noen av dem med deg?

Aksel